Writing in three dimensions

Mette Edvardsen enters a room and the text becomes something to touch and feel. Little enough for long enough, says Venke Sortland.

A word of warning to those who haven’t seen the performance: This review reveals dramaturgic elements of surprise!

A woman enters a room and the performance Oslo begins. The room is the Lille Scene (the small stage) of Black Box teater, Oslo, the woman is the Norwegian choreographer Mette Edvardsen and the performance Oslo makes its première this evening as part of the annual Oslo International Theatre Festival.

Edvardsen stands at the very front of the stage, meets our eyes and looks at us, smiling – a smile that indicates both pleasure and a somewhat secretive expectation. Then, perhaps after a minute’s silence, she begins to tell us about the last time she stood in the same place, here in the Lille Scene at Black Box teater in Oslo. On that occasion she had told the audience of another occasion when she played the same performance in a different space at another location. Edvardsen balances back and forth a few times between these and other times and places before coming to rest with a more detailed description of experienced potential – a potential space which randomly occurred on stage during a performance. She explains with enthusiasm how alluring and frightening the space that opened up was – the space arising between the framework of the performance and her own reaction to an act of an audience member – and how she would love to recreate that moment directly on stage. At the same time, it seems that she doubts that such moments can consciously be planned or recreated. But then perhaps Oslo can be understood as an attempt to facilitate such a potential space?

A man walks into a room

What’s certain, at least, is that Oslo functions as a potential in relation to the audience’s role as co-creator. With primarily textual material which is of such small dimension and so repetitive that it sometimes borders on its own eradication, one is, as a spectator, wholly dependent on doing a large part of the job oneself. After the brief introduction, Edvardsen begins to develop, or should we rather say meditate over, one single sentence: A man walks into a room. The sentence is repeated, built upon, reduced back to the starting point and contrasted. A man walks into a room unhappy. A man walks into a room happy. A man walks into a room and something happens. The compositional tools are simple, but it is within this simplicity that both effect and openness are created – here there is space for literal interpretation, associative thinking and satisfied giggling, all at once. Edvardsen continues kneading the sentence, but encourages further interpretive options as she makes a few simple movements – she walks upstage, her back turned to us, stops, lays down on the floor. The body in the space alternates between being the text’s subject and object. Edvardsen is both the physical presence and the distanced observer.

After having thoroughly established the text’s structure and possibilities, further readings are opened to us when we get the text presented in written form, moving across first one, then two, illuminated advertising signs. These are each around two metres long and thirty centimetres high, and mounted on wheels so that Edvardsen can push them around the stage. For a short while, the text is allowed to exist both as a sound from Edvardsen’s mouth and as red light from the signs before the visual gains the upper hand. Darkness descends in the space and Edvardsen comes to rest, sitting with her back towards us, leaning against a column at the edge of the scenic space. Interplay between the two illuminated signs starts to develop, and this new digital material invites us to bore deeper into the original sentence. Aaaaaaaaaa mmmmmmmmaaaaaaaaannnnnn wwwwwwwwwaaaaaaaaaalllllllllllkkkkkssssss iiiiinnnttto aaaaa rrroooom. The words become letters, the letters patterns; the patterns become red strips of light that flow across the signs and drip strips of light onto the stage floor.

Text as choreography

Why does Edvardsen work with choreography and not literature or theatre when her expression is oriented round textual material and textual structures? I must confess that I don’t always find it easy to understand when, how and why text becomes choreography. In Edvardsen’s case, however, this is immediately clear to me – for here the task of writing occurs in time and space and the text is permeated by the bodily presence (of both performer and observers). Or, as Edvardsen herself described it in an interview for scenekunst.no in 2015: “Choreography is a way of writing. I don’t write with pen and paper but by composing in space and time.” In other words, an interpretive space arises between changes in the text’s materiality and contextualisation and the time it takes to perform, making this work chorographic and physical.

Dance is often far too much in far too little time. Oslo is little enough for long enough. Like a number of Edvardsen’s previous works, Oslo encourages attention and concentration of a kind which is difficult to find anywhere else than in a theatre space and which I, nevertheless, as a member of the audience, often find lacking. Edvardsen gives us the opportunity – and the responsibility – to do the job ourselves, and it is probably this aspect of her work which I most fully appreciate. As the pragmatic philosopher, John Dewey, points out in his book Art as experience (2005/1934), this active co-creation is decisive to aesthetic experience - because an experience isn’t just about passively undergoing something but also about creating, or interpreting, something oneself.

The medium is the message

Suddenly, a fifth of the audience starts to sing. The textual material is the same but this time it is the tonal pitching that adds new content, new reading options. The textual phrases are sung as quietly and unspectacularly as only a good choir can, sitting amid the audience on the Lille Scenen’s rake. Once again, but in yet another new way, the three-dimensionality of the theatre space and bodily presence are commented upon. Once more, intimacy arises between those of us in the room, as it did during Edvardsen’s introduction. The sentence’s journey from medium to medium to medium also forms a delightful example of Marshall McLuhan’s proposition that “the medium is the message”; in other words, that the meaning lies in the form in which it is expressed.

Gradually, the other layers – the illuminated advertising signs and Edvardsen’s speech – are laid on top of the choral singing. A moment of plurality, polyphony, occurs. The text becomes noise in various channels; the meaning is depleted of meaning. For some time, both reading the digital writing and hearing the choir singing right in my ear have begun to feel like a source of friction – a dawning blister – but once layed up upon each other, it is as if the sting is removed. I finally abandon the attempt to hang on to every single word, every single change. It is now that anything might happen?

Following Black Box teater’s Edvardsen retrospective in October 2015, Edvardsen has achieved well-deserved acknowledgment of her artistic work here in Norway too. Last year she was granted work as a research fellow in the programme for artistic development at KHiO, she was awarded the national Ibsen Prize for her performance text We to be, and she received structural funding from the Arts Council of Norway. In the summer of 2017 she has been invited to perform Black and No Title at the National Theatre as part of the newly established theatre festival, Heddadagene. That she, despite finally establishing her position, continues to focus inwards in her artistic work rather than scale up and streamline her projects is remarkable. I am surely not alone in hoping that Edvardsen continues to create new, different but equally open, and perhaps even potential, spaces, within which we audience members can walk, run, abandon us to or work in, for a long time to come.

Article published online in www.scenekunst.no, 16.03.2017

Å skrive i tre dimensjoner

Mette Edvardsen går inn i et rom og teksten blir til å ta og føle på. Lite nok på lang nok tid, mener Venke Sortland.

Review of oslo, Black Box Teater, 16 March 2017, Oslo.

Advarsel til deg som ikke har sett forestillingen – denne anmeldelsen avslører dramaturgiske overraskelsesmomenter!

En kvinne går inn i et rom og forestillingen Oslo begynner. Rommet er lille scene på Black Box Teater i Oslo, kvinnen er den norske koreografen Mette Edvardsen, og forestillingen Oslo har premiere denne kvelden, som en del av den årlige Oslo Internasjonale Teaterfestival.

Edvardsen står helt fremme på scenen, hun møter blikkene våre og ser smilende på oss – et smil som både indikerer glede og en noe hemmelighetsfull forventning. Så, etter kanskje et minutt i stillhet, begynner hun å fortelle om sist gang hun stod på samme sted, her på Lille Scene på Black Box Teater i Oslo. Den gangen hadde hun fortalt publikum om en annen gang hun spilte samme forestilling i et annet rom, på et annet sted. Edvardsen vipper seg noen ganger frem og tilbake mellom disse og andre tid- og stedslag, før hun lander i en mer detaljert beskrivelse av opplevd potensialitet – et potensielt rom som tilfeldigvis oppstod på scenen underveis i en forestilling. Hun forteller engasjert om hvor forlokkende og skremmende dette rommet som åpnet seg – mellom forestillingens rammer og hennes egen reaksjon på en publikummers handling – var, og at hun gjerne skulle ha gjenskapt dette øyeblikket nettopp på scenen. Samtidig virker det som om hun tviler på at slike øyeblikk bevisst kan planlegges eller gjenskapes. Men kanskje kan Oslo likevel forstås som et forsøk på å tilrettelegge for et slikt potensielt rom?

A man walks into a room

Sikkert er det i hvert fall at Oslo fungerer som et potensial med tanke på publikums rolle som medskapende aktører. Gjennom et primært tekstlig materiale, som er så lite og så repetitivt at det noen ganger balanserer på grensen mot sin egen utslettelse, er man som tilskuer helt avhengig av å gjøre en stor del av jobben selv. Etter den lille introen begynner Edvardsen å utvikle, eller skal vi heller si meditere, over en enkel setning: A man walks into a room. Setningen repeteres, bygges ut, reduseres tilbake til utgangspunktet, kontrasteres. A man walks into a room unhappy. A man walks into a room happy. A man walks into a room and something happens. Komposisjonsverktøyene er enkle, men det er her i enkelheten både effekten og åpenheten skapes – her er det rom for bokstavelig lesning, assosiativ tankevandring og fornøyd fnising, alt på en gang. Edvardsen fortsetter å kna setningen, men åpner for ytterligere tolkningsmuligheter idet hun gjør noen få enkle bevegelser – hun går bakover i scenerommet med ryggen til oss, stopper, legger seg ned på gulvet. Kroppen i rommet veksler mellom å være tekstens subjekt og objekt. Edvardsen er både det kroppslige nærværet og den distanserte betrakteren.

Etter grundig å ha etablert tekstens struktur og muligheter åpnes ytterligere lesninger ved at vi får teksten presentert skriftlig, flytende over ett, snart to, lysreklameskilt. Skiltene er hver ca to meter lange og 30 cm høye og har påmonterte hjul så Edvardsen kan skyve dem rundt på scenen. Teksten får en liten stund eksistere både som lyd fra Edvardsens munn og rødt lys fra skjermene, før det visuelle tar over. Mørket senker seg i rommet, og Edvardsen slår seg til ro, sittende med ryggen mot oss, lent inntil en søyle i utkanten av scenerommet. Et spill mellom de to lysreklameskiltene utvikler seg. Og i denne nye digitale materialiteten inviteres vi til å bore enda lengre ned i den opprinnelige setningen. Aaaaaaaaaa mmmmmmmmaaaaaaaaannnnnn wwwwwwwwwaaaaaaaaaalllllllllllkkkkkssssss iiiiinnnttto aaaaa rrroooom. Ordene blir til bokstaver, bokstavene blir til mønster, mønstrene blir til røde lysstriper som renner over skjermene og drypper lysstriper ned på scenegulvet.

Tekst som koreografi

Hvorfor jobber Edvardsen med koreografi og ikke litteratur eller teater når uttrykket hennes orienterer seg rundt et tekstlig materiale og tekstlige strukturer? Jeg skal innrømme at jeg ikke alltid synes det er like lett å skjønne når, hvordan og hvorfor tekst blir koreografi. I Edvardsens tilfelle er dette imidlertid helt åpenbart for meg – for her skjer skrivearbeidet i tid og rom, og teksten er gjennomsyret av kroppenes (både utøveren og betrakterens) tilstedeværelse. Eller som hun selv beskrev det i et intervju for scenekunst.no i 2015 (http://www.scenekunst.no/sak/store-sporsmal- enkle-virkemidler/): ”Koreografi er en måte å skrive på. Jeg skriver ikke med blyant på papir, men gjennom å komponere i rom og med tid.” Med andre ord oppstår det et tolkningsrom gjennom endringer i tekstens materialitet, kontekstualiseringen av den og tiden den tar å fremføre som gjør dette arbeidet koreografisk og kroppslig.

Ofte er dans så alt for mye på så altfor kort tid. Oslo er lite nok på lang nok tid. Som flere av Edvardsens tidligere arbeid åpner Oslo for en oppmerksomhet og konsentrasjon som vanskelig kan finne sted andre steder enn i teaterrommet, men som jeg som publikum likevel ofte savner. Edvardsen gir oss mulighet til, men samtidig ansvar for, å gjøre jobben selv – og det er nok dette jeg setter aller mest pris på ved arbeidet hennes. Som den pragmatiske filosofen John Dewey i boken Art as experience (2005/1934) påpeker er denne aktive medskapningen også avgjørende i en estetisk erfaring – fordi en erfaring ikke bare handler om å passivt gjennomgå noe men også om å skape, eller tolke, noe selv.

The medium is the massage

Plutselig begynner en femtedel av publikum å synge – tekstmaterialet er det samme men denne gangen er det toneringen som tilfører nytt innhold, nye lesemuligheter. Tekstfrasene synges frem så lavmælt og lite spektakulært som et godt kor kan, sittende blant publikum i den lille salens amfi. Igjen, men på enda en ny måte blir scenerommets tredimensjonalitet og kroppenes tilstedeværelse kommentert. Igjen oppstår en intimitet mellom oss i rommet, som i Edvardsens introduksjon. Setningenes vandring fra medium til medium til medium blir dessuten en nydelig eksemplifisering av Marshall McLuhans tese om at mediumet er ”the massage”, med andre ord at mye av meningen ligger i formen den ytres på/i.

Gradvis legges de andre lagene – lysreklameteksten og Edvardsens lesning, oppå korsangen – et øyeblikk av pluralitet, flerstemthet, oppstår. Teksten blir til støy i ulike kanaler, mening utviskes av mening. Over lang tid har både det å lese den røde digitale skriften og høre koret synge rett i øret mitt, begynt å føles som en gnisning – som et begynnende gnagsår – men lagt oppå hverandre er det som om brodden tas ut av stikket. Jeg slipper endelig forsøket på å få med meg hvert eneste ord, hver eneste endring. Er det nå hva som helst kan skje?

Siden Black Box Teaters Edvardsen-retrospekt i oktober 2015 har Edvardsen fått en velfortjent anerkjennelse for sitt kunstneriske arbeid også her i Norge. I fjor ble hun både ansatt som stipendiat ved programmet for kunstnerisk utvikling på KHiO, hun ble tildelt den nasjonale Ibsenprisen for forestillingsteksten We to be, og hun mottok basisfinansiering fra Kulturrådet. Sommeren 2017 er hun invitert til å spille forestillingene Black og No Title på Nationaltheatret under den nyetablerte teaterfestivalen Heddadagene. Det at hun, tross sin etter hvert etablerte posisjon, fortsetter å fokusere innover i sitt kunstneriske arbeid heller enn å skalere opp og strømlinjeforme prosjektene sine, er bemerkelsesverdig. Jeg er nok ikke alene når jeg håper at Edvardsen fortsetter å skape nye og ulike, men like fullt åpne og kanskje til og med potensielle rom, som vi publikummere kan gå, springe, slippe eller jobbe oss inn i, i lang tid fremover.

Publisert i Scenekunst.no 16 mars 2017